Gratulerer med kvinnedagen!

Tekst: Ingvild Hestad Torkelsen/Foto: Omar Lopez/Unsplash

Follow by Email
Facebook
Twitter

Det er 8. mars, og vi må nok en gang snakke om seksuelle overgrep. En tredjedel av kvinner i Norge blir utsatt for seksuelle overgrep en gang i livet. For samiske kvinner er tallet høyere – her har halvparten opplevd overgrep. Seksuelle overgrep er et folkehelseproblem, og må prioriteres deretter.

Psykiske lidelser er kjønna

Vi må nok en gang snakke om dette fordi tenåringsjenter fremdeles sliter med depresjon, spiseforstyrrelser og andre lidelser med innadvendte symptom. Det er klare kjønnsforskjeller når det kommer til psykisk helse: Kvinner rammes dobbelt så ofte av angst og depresjonslidelser som menn, og mange av dem som rammes kommer aldri i kontakt med helsetjenesten[i]. Jenter og kvinner må vite hva de risikerer ved å lide i ensomhet.

 

Vi må snakke om dette fordi det er vanlig å slite med skyld og skam etter å ha vært utsatt for overgrep. Dette gjør at det tar lang tid for mange før de forteller at de har vært utsatt for overgrep, noe som igjen gir gode vekstvilkår for senreaksjoner som setter seg i kropp og sinn. Dette kan føre til varige psykiske lidelser og kroniske smerter. Psykiske lidelser er den vanligste årsaken til uførhet blant kvinner (ibid.).

 

Og sist, men ikke minst, må vi snakke om dette fordi skeive kvinner og kvinner med nedsatt funksjonsevne eller minoritetsbakgrunn i enda mindre grad enn majoriteten oppsøker hjelpeapparatet. Husker vi å inkludere kvinner i minoritetsmiljøer når vi snakker om overgrep? Erfaringene FMSO har gjort i arbeidet med veilederne for et tilpasset tilbud ved landets SMISO-sentre, viser at svaret på dette spørsmålet er nei.

 

Bevisstgjøring i helsevesenet

Kjønningen av overgrep former våre antakelser om overgrep. I historiene vi hører i offentligheten og media, er det stort sett en mannlig overgriper og en kvinnelig utsatt. Om ens egen overgrepshistorie ikke passer inn i de dominerende fortellingene, kan det bli vanskeligere å forstå at man har blitt utsatt for et overgrep[ii]. Dette kan forsterkes av manglende bevissthet og kunnskap i helseapparatet. Personer med nedsatt funksjonsevne er minst like utsatt for overgrep som resten av befolkningen, men sliter med usynliggjøring. En norsk undersøkelse fra 2018 fant at kvinner med nedsatt syn var langt mer utsatt for overgrep enn kvinner i den generelle befolkningen[iii].

 

Minoritetsmiljøer kjennetegnes gjerne av tette bånd og sammensatte relasjoner. Den utsatte kan være redd for sanksjoner og utestenging, for splittelser innad i miljøet eller for å skade miljøet utad. Dette kan gjøre det vanskeligere å fortelle om overgrepserfaringer.

 

Likhetstrekkene i overgrepserfaringer er større enn forskjellene, og reaksjoner som skam og skyld vil være felles for de fleste utsatte kvinner. Vi vet også at personer i utsatte grupper vegrer seg for møtet med hjelpeapparatet fordi de opplever manglende kompetanse om både kjønn, seksualitet og funksjonsnedsettelser her. Mange frykter at hjelpere ikke skal ha kunnskap eller forståelse for hvordan kjønn og seksuell orientering har innvirket på opplevelsen av overgrepet, eller blitt brukt av overgriperen i forbindelse med overgrepet[iv]. Noen unge med funksjonsnedsettelse opplever at seksualitet er et ikke-tema i møte med helsepersonell, og at de møter avvisning og lite forståelse for eget informasjonsbehov når de selv tar opp temaet[v]. Dessuten kan selvopplevd diskriminering ha negativ innvirkning på psykisk helse, noe som i seg selv gjør hjelpesøking vanskeligere[vi].

 

Ta utfordringene på alvor!

Et overgrep er aldri den utsatte sin skyld, og vi må jobbe for å fjerne at skammen etter et overgrep hviler på de utsatte kvinnene sine skuldre. For å få til dette må vi snakke mer om at overgrep rammer alle, uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsnivå eller seksuell orientering, og vi må se alle sider av de barrierer og utfordringer som utsatte kan stå i. Dessuten må vi jobbe mer for å plassere skylden og skammen der den hører hjemme. Dette kan vi få til ved å fortsette å snakke om overgrep og ved å skape trygge rom der kvinner kan snakke.

 

Vi trenger helt klart mer kunnskap, spesielt om samiske kvinner og seksuelle minoriteter sitt møte med helsevesenet, men vi har allerede nok kunnskap til å gjøre mer enn vi gjør i dag. Arbeidet som gjøres både med forebygging og ved landets støttesentre kan derimot ikke bli avspist med knapper og glansbilder. Politikere må vise at de tar utfordringene på alvor ved å behandle seksuelle overgrep som det folkehelseproblemet det er, for det gjør de ikke i dag.

 

 

 

 

[i] http://kjonnsforskning.no/sites/default/files/kvinnehelserapport_final_150518_med_isbn.pdf

[ii] Andersen 2012, Reform og FMSO 2017, Fjær m.fl. 2013, Lien, M. og Lorentzen, J.(2019) Men’s Experiences of Violence in Intimate Relationships, Springer Nature Switzerland AG

[iii] Brunes og Heir 2018

[iv] Regan m.fl. 2012

[v] Unge funksjonshemmede 2017

[vi] Love m.fl. 2017