Tekst: Ingvild Hestad Torkelsen/Foto: Jude Beck/Unsplash

Facebook
Twitter

Dixi ressurssenter mot voldtekt blir kontaktet av overgrepsutsatte på e-post som ikke tør å ringe. Grunnen er at overgriperen sitter i samme rom.

Etter at regjeringen 12. mars vedtok de strengeste begrensningene for befolkningen i Norge siden krigen, har mange påpekt hvilke konsekvenser stengte skoler og barnehager kan ha for de sårbare barna. Men også voksne kan være ekstra utsatt nå. Krisetid og høy arbeidsledighet er forbundet med økt risiko for vold, overgrep og omsorgssvikt, og erfaringer fra andre land viser også at volden i nære relasjoner har økt i forbindelse med epidemien.

 

Et nedstengt samfunn fører til at mange sentrale møtepunkt forsvinner. Isolasjonen kan innebære at volden i hjemmet eskalerer, og at den som utsettes har færre muligheter til å oppsøke hjelp. Det er urovekkende at sykehusene og barnehusene melder om en markant nedgang i besøk fra de voldsutsatte barna, og at politiet og barnevernet melder om færre innkomne bekymringsmeldinger. Og bekymringen gjelder ikke bare barn. Krisesentersekretariatet forteller om nedgang i antall henvendelser på Vold- og overgrepslinjen. Det samme gjelder for krisesentrene, som også forventer en flom av henvendelser når tiltakene avtar og samfunnet blir mer som vanlig igjen.

Norske voldsforskere har etterlyst større fokus på voldsutsattes situasjon i forbindelse med Koronatiltakene. I kronikken redegjør de for hvordan Korona kan bli benyttet som en ny voldsform. De viser til eksempler fra både Norge og andre land i denne perioden der «(...) koronasmitte og koronatiltak brukes av voldsutøvere som et nytt pressmiddel eller trussel for å kontrollere partneren.» Blant annet vektlegger forskerne den seksuelle volden, som utgjør en «betydelig del av den volden kvinner opplever i parforhold».

 

Dixi ressurssenter mot voldtekt i Oslo erfarer at isolasjonen kan medføre økt utsatthet og dårligere vern av utsatte for seksuelle overgrep. Rannveig Kvifte Andresen som er daglig leder ved senteret, forteller at de opplever å bli kontaktet av brukere på e-post som ikke tør å snakke i telefonen. Grunnen til dette er at overgriperen til enhver tid befinner seg i samme rom. For andre kan det være vanskelig å snakke om problemene sine når det er andre hjemme som kan overhøre samtalen. Andresen er derfor opptatt av at hjelpetilbudene må tilby flere kontaktflater for støtte og veiledning. Som eksempel, er Dixi blant dem som tilbyr å møte brukerne sine utendørs.

Andresen har også erfart enkeltepisoder der utsatte som skal anmelde voldtekt har opplevd å bli avvist av politiet fordi publikumsmottaket har vært stengt av smittevernhensyn. Hun understreker at dette åpenbart skyldtes en feil i politiets rutiner, og at utsatte som vil anmelde skal forvente å bli mottatt rutinemessig. «Det skal fortsatt være mulig å anmelde akutt-saker, overgrepsmottaket tar imot på vanlig måte, og hjelpetelefonene er tilgjengelige.»

 

Systemene for vern av utsatte er der fortsatt, men vi må se nærmere på hvordan de når ut til de som trenger dem. Sikkerhetsnettet til voldsutsatte svekkes på grunn av nedstengte tilbud, isolasjon og begrenset tilgjengelighet. Kanskje er også systemene mer sårbare for rutinesvikt og redusert intern og ekstern kommunikasjon. Derfor må det jobbes målrettet for å kompensere der dette livsviktige sikkerhetsnettet svekkes. Nå er det kanskje enda viktigere enn ellers at hjelpeapparatet fungerer som det skal, at tiltak og rutiner er på plass og at informasjon om de ulike hjelpetilbudene når målgruppen.

Regjeringen har definert ansatte i barnevern og krisesentre som nøkkelpersonell med kritisk samfunnsfunksjon. Dette er utvilsomt nødvendige tiltak for å sikre beskyttelse av voldsutsatte barn og voksne. Men det trengs fortsatt en mer helhetlig kriseplan med tiltak rettet mot dem som lever i en isolert og truende situasjon. Ikke alle tiltakene må være omfattende, men de må være konsekvente og systematiske. Mangfoldige kontaktflater, utendørs møter, tydeligere rutiner og bedre informasjon internt i systemet og utad i befolkningen, er noen eksempler.

 

Vi tar ikke stilling til regjeringens smittevernstiltak, men vi vil påpeke at de helsemessige bivirkningene for voldsutsatte i landet kan ha større proporsjoner enn det vi kan forestille oss. Det kan vi ikke lukke øynene for.