Universell utforming og tilrettelegging er to begreper som ofte sammenblandes. De viser imidlertid til forskjellige ting.

Universell utforming er «utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning og en spesiell utforming³».

Universell utforming handler altså ikke om tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelse. Det handler om å skape gode løsninger for fellesskapet – og dermed minske behovet for tilrettelegging. Målet er et enklere samfunn for alle, der alle kan klare seg selv og kunne delta aktivt⁴.

Prinsippet om universell utforming legger til grunn at omgivelser kan oppleves som funksjonshemmende også for personer som ikke er diagnostisert med en funksjonsnedsettelse, ettersom «omgivelsene kan stille store krav til mobilitet, oppfatning, orienteringsevne, syn, hørsel, leseferdigheter og kompetanse på ulike områder⁵».

Universell utforming er nødvendig for noen, men et gode for alle.

Tilrettelegging handler om konkrete tiltak rettet mot personer med funksjonsnedsettelse. Tilrettelegging har to nivåer. Det første handler om å bedre den generelle tilgjengeligheten for en gruppe. Dette kan være å installere teleslynge for hørselshemmede i rom som brukes ofte eller en rullestolrampe i trappa.

Det andre nivået av tilrettelegging er individuell tilrettelegging. Denne tilretteleggingen tar utgangpunkt i den enkelte brukerens unike behov. Et eksempel kan være at en bruker med store konsentrasjonsvansker har behov for mange pauser underveis i samtalen, eller gjentakelse av informasjon.

Vi kan tenke på det likeverdige tilbudet som en pyramide (Figur 1), der universell utforming (1) ligger i bunn. Deretter følger tiltak for å bedre tilgjengelighet på gruppenivå (2), før vi kommer til den individuelle tilretteleggingen med hjelpemidler (3) og på toppen har vi personlig assistanse (4).

Figur 1: Brukbarhetspyramiden.

Alle de fire nivåene er nødvendige for å oppfylle menneskerettighetene. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast at «universell utforming skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det⁶».

Tilrettelegging kan være fysisk, digital eller i kommunikasjon.

I retningslinjene fra Bufdir står det at sentrene skal synliggjøre tilbudet sitt for personer med funksjonsnedsettelse gjennom egnet informasjonsmateriell rettet mot brukergruppen og gjennom samarbeid med relevante organisasjoner og miljøer⁷. Dette framgår også av sentrenes felles faglige plattform.

Utadrettet arbeid innebærer:

• Spredning av kunnskap. Sentrene skal bidra til at personer med funksjonsnedsettelser vet hva seksuelle overgrep er, kjenner sine rettigheter og vet om sentertilbudet.
• Tilpassing av tilbud. Tilbudet skal tilpasses både fysisk og digitalt, og i øvrig kommunikasjon for å gjøre det tilgjengelig for alle. Informasjon bør være tilgjengelig på ulike språk og i ulike format.
• Opplysningsarbeid. Sentrene skal drive opplysningsarbeid for å bryte ned tabuer, myter og fordommer knyttet til funksjonsnedsettelse og seksuelle overgrep.
• Synliggjøring. Synliggjør og presiserer at tilbudet er for brukere med funksjonsnedsettelse. Samt opplyse om hva senteret har av muligheter for tilrettelegging, og hvordan man kan kompensere for eventuelle mangler i utformingen av tilbudet (universell utforming, tolk, tilbud til barn, hjemmebesøk osv).