Tilbud til barn

Veileder for tilpasset tilbud til barn

I sentrenes faglige plattform er det presisert at tilbudet primært er for voksne personer og ungdom over 16 år, men senterne kan gi et tilpasset tilbud til barn når ressurser og faglige hensyn tillater det. Selv om et fåtall sentre har samtaletilbud til de under 16, møter sentrene likevel disse barna gjennom undervisning og annen utadrettet virksomhet. I tillegg kan sentrene ha brukere som har barn, eller bli oppsøkt av barn. Derfor er det viktig at alle sentrene har klare retningslinjer for sin kontakt med barn og kommuniserer tydelig rundt tilbudet sitt.

FMSO_veil barn

Tilpasset tilbud til barn

Et tilpasset tilbud er særlig viktig for barn under 16 år, da denne gruppen har begrenset samtykkekompetanse[1]. Også barn mellom 16 og 18 år, og unge voksne, kan ha behov for et tilpasset tilbud og ekstra ivaretakelse. Et tilbud til barn omfatter både senterets utadrettete virksomhet som undervisning og informasjonsarbeid, og samtale- og aktivitetstilbudet på senteret.

 

[1]Pasient- og brukerrettighetsloven 1999.

Kunnskap om overgrep mot barn

Kunnskap og omfang  

Barns bruk av SMISO-tilbudet i dag

Konsekvenser av overgrep

Overgrep kan påvirke utviklingsløpet til barn og unge, ved å forsinke eller forstyrre ferdighetsutviklingen[1]. Barnet kan som et resultat ha vansker med å regulere egne følelser eller atferd, og streve i sosiale relasjoner. Du kan lese mer om reguleringsvansker, tilknytningsvansker, atferdsvansker, seksualisert atferd og dissosiasjon i Voldsveilederen til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress: https://voldsveileder.nkvts.no

[1]NKVTS 2018.

Barns rettigheter, lover og regelverk

Det er egne lovverk og regler som trer i kraft i arbeid med barn[1]. Sentrene omfattes av opplysningsplikten i henhold til barnevernlovens § 6-4, og skal som hovedregel informere omsorgsgiver når barnet er under 16 år.Barn under 16 har i utgangspunktet ikke samtykkekompetanse i helsespørsmål[2]. Barn har likevel rett til å bli hørt, og rett til medbestemmelse. Barnets mening skal tillegges økende vekt i takt med alder og modenhet. Alle som arbeider med barn må sikre at retten til medbestemmelse følges[3].

[1]FMSO 2018.

[2]Pasient- og brukerrettighetsloven 1999.

[3]Mevik og Edvardsen 2016.

Barns menneskerettigheter

Alle mennesker har rett til beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep. Barn har et eget vern gjennom flere lover og konvensjoner, blant dem FNs barnekonvensjon, Norges grunnlov og Europarådskonvensjonen om vern av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk.

Lover og regelverk

Når barn tar kontakt

Alle sentre kan oppleve å bli kontaktet av barn under 16 år, selv om de ikke har tilbud til denne aldersgruppen. Det er viktig at de ansatte møter barnet som best de kan, uten avvisning. Der senteret ikke har tilbud til barn under 16, har senteret likevel et ansvar for å påse at barnet får oppfølging på annet vis, gjennom foreldrekontakt og ved behov andre deler av hjelpeapparatet.

Barn under 16 år

  • Avklar foreldrekontakt. Når barnet er under 16 år, må den ansatte alltid spørre om barnet har fortalt foreldre eller foresatte om overgrepet. Barnet må opplyses om det juridiske rundt foresattes rett på informasjon (se Lover og regelverk).Undersøk om det finnes forhold som tilsier at foresatte ikke bør få informasjon i det hele tatt. Avklar med barnet hvilken informasjon som skal gis (jf. Barnets rett til medvirkning).
  • Avtal møte med foresatte. For å sikre at foresatte får informasjon og barnet får oppfølging, bør det avtales et oppfølgingsmøte hvor barnet tar med en foresatt. Møtet bør gjennomføres så snart som mulig, gjerne neste dag. Det bør også legges en plan for hva som skal gjøres om barnet ikke kommer tilbake med foresatte. Ansatte kan for eksempel inngå en avtale med barnet om at det er greit å ta kontakt med barnet om hen uteblir fra avtalt samtale.
  • Informer om medbestemmelse og samtykke.Barn under 16 har i utgangspunktet ikke samtykkekompetanse i helsespørsmål[1]. Dette innebærer blant annet at de ikke kan fylle ut sentrenes brukerskjema (C-skjema). Barn har likevel rett til å bli hørt, og rett til medbestemmelse. Barnets mening skal tillegges økende vekt i takt med alder og modenhet. Alle som arbeider med barn må sikre at retten til medbestemmelse følges[2].

[1]Pasient- og brukerrettighetsloven.
[2]Mevik og Edvardsen 2016.

Barn og unge under 18 år

  • Kartlegg nettverk. Den ansatte bør spørre om barnet har snakket med noen andre. Dette gjøres for å kartlegge barnets nettverk og hvilke hjelpeinstanser som eventuelt er involvert. Om barnet ikke har involvert noen andre i nettverket sitt, bør det legges en plan for dette i samarbeid med barnet. SMISO skal også informere om aktuelle hjelpetilbud.

 

  • Drøft muligheten for anmeldelse. Barnet bør alltid informeres om sine rettigheter og om prosessen rundt en politianmeldelse. Når barnet er under 16 år, bør denne samtalen tas når foresatte er til stede, sammen med barnet.

 

  • Ivareta avvergeplikten og opplysningsplikten. Hvis det er snakk om pågående overgrep, med akutt fare for gjentakelse, må den ansatte kontakte politi og barnevern. Ansatte må også kontakte barnevern om det er andre forhold som faller innunder opplysningsplikten (se Lover og regelverk).

Forslag til rutiner og tiltak

Samtaler med utsatte barn

 

Barns utvikling og samtalekompetanse

Barn og samtalekompetanse

Allerede fra treårsalderen kan barn være i stand til å gjenfortelle traumatiske eller stressfylte opplevelser fra eget liv[1]. Barn under denne alderen vil sjelden ha språket til å formidle, men kan demonstrere i atferd hva som har skjedd med dem, så som gjennom lek som gjentar opplevelsen[2]. Også barn som har blitt utsatt for omfattende vold og omsorgssvikt, kan i møte med trygge og kompetente voksne samtalepartnere klare å sette ord på sterke opplevelser[3].

For å kunne huske og gjenfortelle en hendelse, må imidlertid barnet ha utviklet en språklig formidlingsevne og adekvat begrepsforståelse for å inngå i en dialog med en voksen[4]. Noen utsatte barn vil trenge terapeutisk hjelp til å etablere trygghetsskapende begreper og tankesett, og tilegne seg samtalekompetanse, før de kan sette ord på vonde opplevelser gjennom en samtaleform som «Den dialogbaserte barnesamtalen» (DCM)[5].

[1]Langballe og Schultz 2016, Gamst 2011.

[2]Gamst 2011.

[3]Gamst 2011.

[4]Gamst 2011.

[5]Gamst 2011.

 

Barns utvikling

Du kan lese mer om barns utvikling i Gamst (2011) og Øvreeide (2009). Teksten under baserer seg på Gamst, og gjennomgår kun noen punkter.

Barn og spørsmålsstilling

Flere samtalemetodikker har som prinsipp at den voksne skal stille minst mulig spørsmål. Spørsmål avbryter barnets tankeprosesser og frie fortelling, og fører lett til forvirring[1].

Når voksne stiller mange spørsmål, opplever barnet fort samtalen som en test hvor de må prestere, snarere enn en dialog. Dette henger sammen med at barn gjerne ser på voksne som kunnskapshavere og antar at de voksne vet svaret. Usikre barn er særlig sårbare for spørsmålsstilling: Usikre barn blir ofte stilt spørsmål av voksne og dette forsterker lett usikkerheten. Fokus bør derfor være på å trygge barnet og gi barnet svar, før barnet kan svare selv[2].

«Ett av de viktigste treningsområdene for å kunne føre dialogiske samtaler, både med barn og voksne, er å komme bort fra spørsmål som den dominerende formen for initiativ»[3].

Et alternativ til å stille spørsmål kan være «emosjonell tankelesing» eller medopplevende beskrivelser. Eksempelvis kan den voksne si «Det er vanskelig å snakke om dette?» i stedet for «Er det vanskelig å snakke om dette?»[4]. Dette kalles spørrende konstatering og avbryter ikke barnet i opplevelsen på samme måte som direkte spørsmål. Samtidig gir den spørrende tonen barnet rom for å avvise påstanden.

Andre alternativer til direkte spørsmål er gjentakelser og lyttende pauser. Begge deler vil gjerne tolkes som en oppfordring til å fortsette.

En annen ting å være oppmerksom på rundt barn og spørsmål, er at barn ofte ikke stiller spørsmål selv, om egen og familiens situasjon. Skam, for eksempel, kan allerede fra 3-4-årsalderen hindre barnet i å spørre. De kan derfor være avhengige av at de voksne tar initiativ til å bringe opp viktig informasjon[5]. Den voksne fagpersonen bør derfor tilrettelegge for at barnet skal slippe å stille spørsmål, ved å aktivt gi informasjon som svar på spørsmål de antar at barnet har[6].

[1]Gamst 2011, Øvreeide 2009.

[2]Øvreeide 2009.

[3]Øvreeide 2009.

[4]Øvreeide 2009.

[5]Øvreeide 2009.

[6]Øvereide 2009.

Fysisk tilrettelegging

Sentrene som har et tilbud til barn under 16 år, bør se på den fysiske tilretteleggingen i lokalene. Under følger noen tips basert på diskusjonene i referansegruppen og tidligere forskning[1].

Sentrene bør også høre med barn og unge som bruker senteret om deres preferanser.

 

[1]Gamst 2011, Langballe og Schultz 2016, Stefansen 2017 og Øvreeide 2009.

Tilpasset informasjon

Barn har rett til tilpasset informasjon[1]. Det er derfor viktig at SMISO-ansatte som underviser for barn eller jobber med samtaletilbud til barn har barnefaglig kompetanse (link til aktuelt kapittel i veilederen).

Språk og muntlig kommunikasjon må tilpasses barnets alder, modenhet og utviklingsnivå, så vel som kultur- og språkbakgrunn. I tillegg bør sentrene vurdere følgende grep i sin skriftlige kommunikasjon og sitt informasjonsarbeid[2].

 

[1]FN-Sambandet 2018.

[2]Bufdir 2016.

Bruk av tolk for barn

I veileder for tilpasset tilbud til flerkulturelle, finner du en egen ressurs om tolkesamtaler med overgrepsutsatte. Den kan brukes i tolkesamtaler med alle utsatte.

Å tolke for barn er likevel annerledes enn å tolke for voksne brukere og krever noen ekstra hensyn. Under diskuterer vi noen problemstillinger og kommer med tips til samtalen basert på diskusjonene i referansegruppen og tidligere forskning[1].

[1]Kanstad og Gran 2016, Gamst 2011.

Ressurser og kildehenvisninger

Kilder

Barneombudet. 2018a. «Alle kjenner noen som har opplevd det». Samtaler med ungdom om seksuelle krenkelser. Oslo: Barneombudet. ISBN 978-82-7987-052-4

Barneombudet. 2018b. «Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes». Erfaringer fra barn og unge utsatt for vold og overgrep. Oslo: Barneombudet. ISBN 978-82-7987-054-8

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). 2016. Gjennomgang av tilbudet til barn på sentrene mot incest og seksuelle overgrep. Rapport 17/2016. Oslo: Bufdir.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). 2018a. Statistikk for sentrene mot incest og seksuelle overgrep 2017. Hentet fra https://www.bufdir.no/

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). 2018b. Rundskriv 10/2018. Regelverk for statlig tilskudd til sentre mot incest og seksuelle overgrep og ressurssentre mot voldtekt. Hentet fra https://www.bufdir.no/

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). 2018c. Forbered barn som skal til tilrettelagt avhør. Hentet fra https://www.bufdir.no/vold/Krisesenterveileder/Oppfolging_av_barn_pa_krisesenter_1/Samtaler_med_barn/Barn_som_skal_til_avhor_pa_barnehus/

Bendixen, Mons, Karen M. Muus og Berit Schei. 1994. «The impact of child sexual abuse—A study of a random sample of Norwegian students». Child Abuse & Neglect, Vol. 18 (10), s. 837-847.

Dahle, Torbjørg, Hilde Aalvik Dalen, Eivind Meland og Hans-Johan Breidablik. 2010. «Uønskede seksuelle erfaringer og helseplager blant ungdom». Tidsskrift for Den norske legeforening130: 1912-1916.

Eide-Midtsand, Nils. 2014. «Utfordringer og muligheter knyttet til skam og skyld i terapien til en tolv år gammel gutt». I Seksuelle overgrep mot barn: Traumebevisst tilnærming, redigert av Siri Søftestad og Inger Lise Andersen, 162-175.Oslo: Universitetsforlaget.

FMSO. 2018. Faglig Plattform.Hentet fra https://fmso.no/faglig-plattform/

FN-Sambandet. 2018. FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen).Hentet fra https://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Menneskerettigheter/Barnekonvensjonen

Gamst, Kari Trøften. 2011. Profesjonelle barnesamtaler: Å ta barn på alvor. Oslo: Universitetsforlaget.

Grunnloven. 1814. Kongeriket Noregs grunnlov.LOV-1814-05-17. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17-nn

HandleKraft. 2019. Traumebevisst omsorgs tre grunnpilarer.RVTS. Hentet fra: https://sor.rvts.no/filestore/Filarkiv/Dokumenter/Fagstoff/Psykisk_helse/tre_grunnpilarer1.pdf

Hellevik, Per og Carolina Øverlien. 2016. “Teenage intimate partner violence: Factors associated with victimization among Norwegian youths”. Scandinavian Journal of Public Health:1-7. doi: 10.1177/1403494816657264

Holt, Tonje, Lisa Govasli Nilsen, Linda Holen Moen og Ingunn Rangul Askeland. 2016. Behandlingstilbudet til barn som er utsatt for og som utøver vold og seksuelle overgrep: En nasjonal kartleggingsundersøkelse. Rapport 6/2016.Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Jørgensen, Tone Weire og Ole Greger Lillevik. 2016. «Traumebevisst omsorg i arbeid med voldsutsatte barn». I Vold mot barn: Teoretiske, juridiske og praktiske tilnærminger, redigert av Kate Mevik, Ole Greger Lillevik og Oddbjørg Edvardsen, 186-206. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Jørgensen, Tone Weire og Heine Steinkopf. 2013. Traumebevisst omsorg. Forsterhjemskontakt, 1, 10-17.

Kanstad, Marit og Jorunn Gran. 2016.Kommunikasjon med barn via tolk – et flerfaglig samarbeidsprosjekt. Rapport. Trondheim: NTNU. ISBN 978-82-7332-093-3

Langballe, Åse. 2011. Den dialogiske barnesamtalen. Hvordan snakke med barn om sensitive temaer. Rapport. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS.

Langballe, Åse og Jon-Håkon Schultz. 2016. «Elever utsatt for vold og seksuelle overgrep – samtalen som redskap for å oppdage og hjelpe». I Vold mot barn: Teoretiske, juridiske og praktiske tilnærminger, redigert av Kate Mevik, Ole Greger Lillevik og Oddbjørg Edvardsen, 117-134. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Lanzarote-konvensjonen. 2007. Europarådets konvensjon om vern av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk – CETS 201.Hentet fra https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2007-10-25-25

Medietilsynet. 2018. Barn og medier-undersøkelsen 2018: 9 - 18-åringer om medievaner og opplevelser. Rapport. Oslo: Medietilsynet. https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/barn-og-medier-undersokelser/2018-barn-og-medier

Mevik, Kate og Oddbjørg Edvardsen. 2016. «Barns rett til beskyttelse og medbestemmelse – med utgangspunkt i barnekonvensjonen». I Vold mot barn: Teoretiske, juridiske og praktiske tilnærminger, redigert av Kate Mevik, Ole Greger Lillevik og Oddbjørg Edvardsen, 52-67. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Mossige, Svein og Kari Stefansen, red. 2016. Vold og overgrep mot barn og unge: Omfang og utviklingstrekk 2007– 2015. NOVA rapport 5/2016. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Myhre, Mia, Siri Thoresen og Ole Kristian Hjemdal. 2015. Vold og voldtekt i oppveksten: En nasjonal intervjuundersøkelse av 16- og 17-åringer. NKVTS rapport 1/2015. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). 2018. Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner. https://voldsveileder.nkvts.no

Norsk forening for kognitiv terapi (NFKT). 2019. Kognitiv terapi og veiledet selvhjelp for barn og unge. Hentet fra https://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Informasjon-om-kognitiv-terapi-for-barn-og-unge.pdf

Pasient- og brukerrettighetsloven. 1999. Lov om pasient- og brukerrettigheter. LOV-1999-07-02-63. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63

Politiet, Kripos. 2016. Seksuelle overgrep mot barn under 14 år. Oslo: Kripos.

Riksadvokaten. 2017. «Enkelte utfordringer ved etterforsking av internettrelaterte overgrep mot barn». Brev av 04.04.2017, til Justis- og beredskapsdepartementet.

Schou, Line, Grete Dyb og Sidsel Graff-Iversen. 2007. Voldsutsatt ungdom i Norge - resultater fra helseundersøkelser i seks fylker. Rapport 2007:8. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Selvhjelp Norge. 2018. Hva er selvorganisert selvhjelp?Hentet fra http://www.selvhjelp.no/no/Selvhjelp/Om_selvhjelp/Hva+er+selvorganisert+selvhjelp%3F.9UFRjU4H.ips

Smette, Ingrid, Kari Stefansen og Jane Dullum. 2017. Sentrene mot incest og seksuelle overgrep. En evaluering av sentrenes arbeid og rammevilkår. NOVA rapport 16/17. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

SMISO Sør-Trøndelag. 2019. Selvhjelp. Hentet fra https://smiso-st.no/selvhjelp

Stefansen, Kari. 2017. “Staging a caring atmosphere: Child-friendliness in barnahus as a multidimensional phenomenon”. ICollaborating Against Child Abuse, redigert av S. Johansson m.fl., 35-56. doi: 10.1007/978-3-319-58388-4_2

Steffensen, Solrun Elisabeth. 2018. Veiledet selvhjelp. NAPHA. Hentet fra https://www.napha.no/veiledet_selvhjelp_film/

Steine, Iris M., Anne Marita Milde, Bjørn Bjorvatn, Janne Grønli, Inger Hilde Nordhus, Jelena Mrdalj og Ståle Pallesen. 2012. «Forekomsten av seksuelle overgrep i et representativt befolkningsutvalg i Norge». Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 49, nummer 10, 2012, side 950-957.

Søftestad, Siri. 2018. Grunnbok i arbeid med seksuelle overgrep mot barn.Oslo: Universitetsforlaget.

Søftestad, Siri. 2014. «Traumebevissthet i samtaler mellom barn og voksne om seksuelle overgrep». I Seksuelle overgrep mot barn: Traumebevisst tilnærming, redigert av Siri Søftestad og Inger Lise Andersen, 132-146.Oslo: Universitetsforlaget.

Thoresen, Siri og Ole Krsitian Hjemdal, red. 2014. Vold og voldtekt i Norge: En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. NKVTS rapport 1/2014. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Winsvold, Aina. 2015. «Det som skjer på nett forblir på nett»: Hvordan barnehusene håndterer nettrelaterte overgrep. Notat 2/2015. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA.

Øvreeide, Halvor. 2009. Samtaler med barn. Metodiske samtaler med barn i vanskelige livssituasjoner. 3.utgave. Høyskoleforlaget: Kristiansand

Aanerød, Line Merete Tangen og Svein Mossige. 2018. Nettovergrep mot barn i Norge 2015-2017: Rapport basert på erfaring fra Kripos, politiet, tjenesteleverandører og internasjonal forskning. NOVA rapport 10/2018. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.