Skip to content

Barns utvikling og samtalekompetanse

FMSO_veil barn

Barns utvikling og samtalekompetanse

Barn og samtalekompetanse

Allerede fra treårsalderen kan barn være i stand til å gjenfortelle traumatiske eller stressfylte opplevelser fra eget liv1. Barn under denne alderen vil sjelden ha språket til å formidle, men kan demonstrere i atferd hva som har skjedd med dem, så som gjennom lek som gjentar opplevelser2.

For å kunne huske og gjenfortelle en hendelse, må imidlertid barnet ha utviklet en språklig formidlingsevne og adekvat begrepsforståelse for å inngå i en dialog med en voksen3. Noen utsatte barn vil trenge terapeutisk hjelp til å etablere trygghetsskapende begreper og tankesett, og tilegne seg samtalekompetanse, før de kan sette ord på vonde opplevelser4.

Voksne samtalepartnere bør også være bevisst på at barns modenhet kan være ulik fra situasjon til situasjon. Barn utsatt for livsbelastninger kan opptre i tråd med sin faktiske alder på mange områder, men kan i noen situasjoner fremstå som mye yngre enn alderen skulle tilsi5.

Barn under press kan reagere med å oppføre seg barnsligere enn forventet6. Dette bør forstås som et utrykk for utrygghet og søk etter hjelp, og henger gjerne sammen med skamtrykket barnet føler. Barnet må møtes på det modenhetsnivået de befinner seg der og da:

«Når 14-åringen oppfører seg som en 4-åring, er det 4-åringen vi må møte først i samhandlingen7».

Først når barnet har blitt respektert på funksjonsnivået det prøver å mestre situasjonen ut fra, kan den voksne støtte barnet til en mer aldersadekvat funksjon8.

 

Samspill mellom barn og voksen

Barns evne til å fortelle avhenger i stor grad av samspillet mellom den voksne og barnet, og hva du som voksen bringer inn i kommunikasjonen.

Når det oppstår problemer med å få barnet til å fortelle, handler ikke dette nødvendigvis om barnets kompetanse eller utviklingsnivå9. Mer sannsynlig handler det om din egen kommunikasjon og samspillet i samtalen. Ofte har du som voksen gått for fort fram.

«Ditt bidrag til samspillet vises gjennom hva barnet sier og gjør10

Det kan være nyttig å skille mellom barnets dialogpotensial og barnets aktuelle kommunikasjonskompetanse11. Sistnevnte er basert på barnets faktiske samspillserfaringer så langt og sier lite om barnets potensial for kommunikasjon. I møte med barn med samspillvansker eller dårlige kommunikasjonserfaringer, er det viktig å unngå repetisjoner av negative mønster, men heller støtte opp under barnets dialogpotensial.

Barns utvikling

Teksten under baserer seg på Kar i Trøtten Gamst sin bok Profesjonelle barnesamtaler: Å ta barn på alvor, og gjennomgår noen av de mest sentrale punktene.

Barn og spørsmålsstilling

Flere samtalemetodikker har som prinsipp at den voksne skal stille minst mulig spørsmål. Spørsmål avbryter barnets tankeprosesser og frie fortelling, og fører lett til forvirring12.

Når voksne stiller mange spørsmål, opplever barnet fort samtalen som en test hvor de må prestere, snarere enn en dialog13. Dette henger sammen med at barn gjerne ser på voksne som kunnskapshavere og antar at de voksne vet svaret. Usikre barn er særlig sårbare for spørsmålsstilling: Usikre barn blir ofte stilt spørsmål av voksne og dette forsterker lett usikkerheten. Fokus bør derfor være på å trygge barnet og gi barnet svar, før barnet kan svare selv.

Et alternativ til å stille spørsmål kan være «emosjonell tankelesing» eller medopplevende beskrivelser14. Den voksne kan for eksempel si: «Det er vanskelig å snakke om dette?» i stedet for «Er det vanskelig å snakke om dette?». Dette kalles spørrende konstatering og avbryter ikke barnet i opplevelsen på samme måte som direkte spørsmål. Samtidig gir den spørrende tonen barnet rom for å avvise påstanden.

Andre alternativer til direkte spørsmål er gjentakelser og lyttende pauser. Begge deler vil gjerne tolkes som en oppfordring til å fortsette.

Barn stiller ofte ikke spørsmål om egen og familiens situasjon selv15. Skam kan for eksempel allerede fra 3-4-årsalderen hindre barnet i å spørre. Barna kan derfor være avhengige av at de voksne tar initiativ til å bringe opp viktig informasjon. Den voksne fagpersonen bør derfor tilrettelegge for at barnet skal slippe å stille spørsmål, ved å aktivt gi informasjon som svar på spørsmål de antar at barnet har.

Fotnoter

  1. Langballe og Schultz 2016, Gamst 2011
  2. Gamst 2011.
  3. Langballe og Schultz 2016, Gamst 2011
  4. Langballe og Schultz 2016, Gamst 2011
  5. Jørgensen og Lillevik 2016.
  6. Øvreeide 2009.
  7. Jørgensen og Lillevik 2016.
  8. Øvreeide 2009.
  9. Gamst 2011
  10. Gamst 2011
  11. Øvreeide 2009
  12. Gamst 2011, Øvreeide 2009
  13. Øvreeide 2009
  14. Øvreeide 2009
  15. Øvreeide 2009
Scroll To Top