Ifølge den faglige plattformen skal sentrene inngå i faglige samarbeid med barnevernet og andre relevante hjelpeinstanser, ogbidra til at barnet får nødvendig oppfølging fra disse tjenestene.

Sentrenes tilbud til barn skal ikke være en erstatning for psykologisk behandling eller bevege seg mot politiets eller barnevernets arbeid. Tilbudet kan likevel fungere som et viktig supplement. Ikke minst kan det være nyttig i «på vent»-situasjoner der barn ikke får den psykiske helsehjelpen de trenger, i påvente av et avhør eller som del av oppfølgingen i etterkant av avhør. Les mer om hvordan forberede barn som skal til avhør her.

I påvente av et avhør er det viktig at ikke alle instanser (barnevern, politi, sentrene, BUP, osv.) spør barnet om hva det har opplevd. Barnet skal slippe å fortelle flere ganger. Å bli spurt, om og om igjen, kan føre til at barnet opplever seg «ferdigsnakket» før avhør og ikke ønsker å fortelle om hva det har opplevd².

I samtaler med barnet er det derfor viktig at du benytter samtalemetoder som i minst mulig grad påvirker barnets fortellinger. Du kan avgrense temaene til det du trenger å vite av hensyn til barnets sikkerhet og det barnet selv ønsker å snakke om.

Sentrene kan også bidra til å utvikle strategier for å unngå triggere og dermed bidra til barnets trygghet. Sentrene kan videre være et lufterør for pårørende, slik at de pårørende får krefter til å jobbe med relasjonsbygging til barnet³.

Et tilpasset tilbud til barn krever følgende:

• Sentrene må ha kjennskap til relevante, aldersbestemte lovverk. Dette gjelder også sentrene som ikke har et tilpasset tilbud til barn.

• Sentrene med tilbud til barn under 16, inkludert undervisning, bør ha en barnefaglig ansvarlig blant de ansatte, og en eller flere ansatte med barnefaglig kompetanse.

• Samtaletilbud til barn bør involvere en eller flere voksenperson(er) som barnet har tillit til, fortrinnsvis en foresatt eller annen omsorgsperson. Det bør være et mål, spesielt i møte med de yngre barna, å gi familien et fellesspråk for å snakke om opplevelsene barnet har hatt. Barn under 16 år bør som hovedregel følges av en voksen.

• Sentrene må tilpasse informasjonen som gis etter barnets alder, modenhet, erfaring og språk. Dette gjelder både i samtale med det enkelte barn og i utadrettet informasjon mot barn og unge. Sentrene har et ansvar for å tilrettelegge for barnets medvirkning.

• Sentrene bør i samtaler med barn nedtone noen aspekter av selvhjelpsprinsippet. I stedet vektlegges traumebevisst omsorg og arbeid med familie og nettverk, og kompetanseheving av det øvrige hjelpeapparatet som møter barnet.

• Anonymitet er ikke ønskelig når brukeren er et barn. Det bør også føres notater på samtaler med barn.

• Sentrene med samtaletilbud bør vurdere fysisk tilrettelegging av lokaler.

• Sentrene bør bidra til å heve kunnskapen om seksuelle overgrep i skole og i hjelpeapparat, og blant barn og unge selv. Dette gjelder både i enkeltsaker med utsatte barn, og i et forebyggende perspektiv.

• Sentre som har et tilbud til barn under 16 år, bør aktivt bekjentgjøre tilbudet blant barn og unge, og til hjelpeapparatet.

Ifølge sentrenes faglige plattform skal sentre som har et tilbud til barn under 16 år ha barnefaglig kompetanse, og skriftlige rutiner som sikrer at barn blir ivaretatt i henhold til gjeldende lover.

Barnefaglig kompetanse inkluderer:

• Kunnskap om hvordan snakke med barn. Pedagogisk kompetanse.

• Kunnskap om barns utviklingsnivå. Kompetanse om hvordan man kan kommunisere med barn i ulike aldre.

• Kunnskap om hva vold og overgrep kan gjøre med barn. Konsekvenser, utfordringer og hva barn trenger for å redusere skade.

Traumebevisst omsorg (TBO) er en forståelsesramme for å forstå barn med traumer, og de metodene og intervensjonene som følger av denne forståelsesrammen⁴. Sagt på en annen måte:

På en måte kan vi si at TBO er «huset» vi bygger opp rundt barnet og omsorgspersonene, det er grunnpilarene som alt omsorgsarbeid og behandling hviler på. Metodene, verktøyet og intervensjonene vi anvender inne i «huse» er «interiøret». Rekkefølgen er viktig; huset først, deretter interiøret⁵.

De tre grunnpilarene i traumebevisst omsorg er trygghet, relasjon og følelsesregulering (affektregulering)⁶. Med trygghet menes «opplevd trygghet» og henviser til moderne hjerneforskning. Traumatiserte barn har ofte et hypersensitivt nervesystem som gjør at «alarmen» går konstant, gjerne i situasjoner og på tidspunkter som ikke gir mening for de rundt⁷. For å hjelpe og trygge barnet blir det viktig å møte smerten som ligger bak atferden, uten å skape mer utrygghet eller smerte.

Opplevd trygghet henger tett sammen med relasjon og tilknytning. Traumeutsatte barn forbinder ofte voksne med vonde følelser og kan møte nye voksne med mistenksomhet og uvennlighet⁸. Omsorgspersoner rundt barnet må likevel møte barnet med respekt, være anerkjennende og sensitiv til barnets situasjon, og reflekterende i forhold til egne reaksjoner⁹.

Barn som har opplevd repeterende traumer i tidlig alder har ofte ikke lært å regulere egne følelser. Følelsesregulering er ikke en medfødt evne, men noe barn lærer ved at omsorgspersonene opptrer trøstende og beroligende, med stemmeleie, kroppsholdning og berøring¹⁰. Samregulering av følelser er viktig for at barnet skal lære at emosjonelle reaksjoner er naturlig og ikke farlig i seg selv. I tillegg til at følelser har et navn og de kan kjennes igjen.

Traumebevisst omsorg gir foresatte og omsorgspersoner, lærere og andre voksne rundt et traumeutsatt barn konkrete redskaper til å hjelpe både barn og voksne til å heles¹¹. Det er med andre ord ikke nødvendig med utdannelse innen psykologi eller traumebehandling for å ta i bruk traumebevisst omsorg. Alle som er nærstående et traumeutsatt barn kan benytte traumebevisst omsorg. Traumebevisst omsorg er i tillegg ofte en forutsetning for at spesialisert traumeterapi skal ha effekt¹².

I hjelp til selvhjelp for barn involveres foresatte, lærere og andre nærstående voksenpersoner i samarbeidet, der fokuset ligger på hvordan de rundt barnet kan bli veiledes til å hjelpe barnet.

Hensikten er at barnet, i samarbeid med den voksne, skal finne fram til hvordan å forholde seg til følelser på en god måte, alternative handlemåter og øve seg på å mestre de vanskelige situasjonene¹³. Dess eldre et barn er dess mer kan barnet være en aktiv medspiller i samarbeidet, valg av metoder og mål.