Målet for samtalen vil avhenge av barnet og situasjonen, og om det er en avdekkende eller bearbeidende samtale:

«Barn som er utsatt for seksuelle overgrep, trenger hjelp til å få en forståelse av overgrepshandlingene, overgriperen, av seg selv og av de andre som ikke grep inn. De trenger hjelp til å skape mening i det uforståelige som har skjedd, og hjelp til å integrere erfaringene i sin totale livsfortelling for å hindre at overgrepene eksisterer desintegrert i en slags ‘ikke-virkelighet’ mer eller mindre bevisst for barnet. Utsatte barn trenger også hjelp til å bli kjent med, til å anerkjenne, å bearbeide og å regulere ulike typer følelsesreaksjoner¹».

Sentrene kan hjelpe barnet og familien i denne prosessen med å sette ord på overgrepserfaringene, og anerkjenne ulike følelser.

Sentrenes kompetanse på overgrepstematikk vil være særlig nyttig for å snakke med barn om følelser av skam og skyld, reaksjoner vi vet er forbundet med senskader etter overgrep. I samarbeid med barnets omsorgspersoner, kan sentrene bidra til å redusere skamtrykket – hos barnet og hos de voksne.

Å behandle barnet som en likeverdig samtalepartner og unik person er særlig viktig i samtaler med utsatte barn. I samtaler mellom voksne og barn generelt, er det lett at barnet blir «tingliggjort» av de voksne - de blir et objekt som den voksne skal hente informasjon fra². Dette er en klart uheldig dynamikk i samtale med utsatte barn, da disse barna allerede har opplevd å bli objektivert i overgrepssituasjonen. Voksne som møter overgrepsutsatte barn har dermed et særlig ansvar for å motvirke en slik dynamikk i samtalen.

Mye tyder på at relasjonen og samspillet mellom barnet og den voksne, er viktigere enn metodikken eller hvilke spørsmål som blir stilt i samtalen³. Et godt samspill krever likevel at voksenpersonen er bevisst på seg selv og egne holdninger, og tar ansvar for samtalesituasjonen.

Det er et ujevnt maktforhold mellom barn og voksne. Om barnet skal være en likeverdig samtalepartner, krever det tilrettelegging og avkall på makt fra den voksnes side. Barnesamtaler krever blant annet at den voksne er ekstra bevisst på hvordan de er som samtalepartner⁴.

Barn som har vært utsatt for overgrep er gjerne vare på voksnes signaler og reaksjoner⁵. Den voksne samtalepartneren må derfor være bevisst på seg selv og sine signaler. I en avdekkende samtale kan tydelige emosjonelle reaksjoner hos den voksne hindre barnet fra å fortelle mer, eller påføre skam. En nøytral bekreftelse gjennom å gjenta det barnet sier (eller sette ord på det barnet gjør), er ofte en tilstrekkelig respons. Barnet blir sett og hørt, og hendelsen er offentliggjort⁶.

I bearbeidende samtaler bør den voksne fagpersonen også være noe tilbakeholden med egne følelser. I samtaler med utrygge barn er det viktigste å bekrefte det barna føler, fremfor å legge fokus på hva man som voksen føler. Barn utsatt for overgrep har ofte erfaringer med at andres reaksjoner og behov kommer først. Samtalen bør derfor gi barnet mulighet til å kjenne på egne behov og følelser først⁷.

Samtaler med barn om vanskelige opplevelser, krever god kontaktetablering. Samtidig er det viktig å balansere relasjonsfremming med temafokus i samtalen. Fagpersoner som møter utsatte barn, må være oppmerksomme på barnets sårbarhet ved invitasjon til nærhet. Som profesjonelle bør vi ikke gå inn i for nære relasjoner med barnet⁸. Faste rammer rundt samtalene er viktig for å forhindre at barnet får forventning til mer støtte og omsorg fra hjelperen enn det hjelperen har rolle til å gi.

Barn er generelt pålitelige og lite troendes til å dikte opp historier om overgrep eller andre vonde opplevelser⁹. Sannsynligheten er heller større for at de holder tilbake slike erfaringer.

Barns minnegjenkalling kan, som voksnes, påvirkes av ulike samtaletilnærminger. Det ujevne maktforholdet mellom voksne og barn gjør dessuten at barn er særlig mottakelige for forventninger og instruksjoner, spesielt barn under skolealder¹⁰. Barn er likevel mest påvirkelige på områder som er lite viktige for dem.

Bruk av ledende spørsmål og en forutinntatt innstilling hos den voksne vil påvirke barns minnegjenkalling og ofte gjøre informasjonen mindre nøyaktig¹¹. Spesifikke spørsmål kan lede barnet til å gjette, enten fordi de ikke vet svaret eller ikke forstår sammenhengen. I møte med valg-spørsmål vil barnet gjerne svare ut fra den voksnes foreslåtte valg i stedet for ut fra egen erfaring (og ofte velge det siste svaralternativet). Om du benytter slike spørsmål, bør du derfor legge til et tredje og åpent alternativt («Var det på skolen eller hjemme eller et annet sted?»). Bruk av hypotetiske spørsmål kan også påvirke barns fortelling, fordi barn lever seg inn i det tenkte scenarioet og kan blande det med sin egenerfarte opplevelse.

Når du er i tvil om barnet snakker sant, kan du spørre «Har det skjedd i virkeligheten eller er det noe du finner på?». Dette er bedre enn å spørre om barnet snakker sant, ettersom sannhet kan være et abstrakt begrep for de minste barna. Du kan også utforske barnets egen forståelser av sannhet på begynnelsen av samtalen, ved å fortelle barnet at det er viktig at alt dere forteller til hverandre er sant og deretter be barnet forklare deg hva det vil si å snakke sant.

Små barn har et flytende skille mellom fantasi og virkelighet, og bruker ofte verbal lek¹². Gleden over fantasihistorier er typisk for barn i tre- til femårsalderen. Fantasi har en viktig funksjon i barns kognitive utvikling, ved at de forestiller seg løsninger. Barn generelt vet skille på virkelige og oppdiktede hendelser, men kan i samtaler fylle ut egne kunnskapshull med oppdiktning, uten at de er bevisst det. Dette betyr ikke at barna er upålitelige, men at den voksne samtalepartneren har et ansvar for å søke å forstå barnets perspektiv på situasjonen.

Barn kan også bruke fantasien som et ledd i å flykte fra eller bearbeide overgrepshendelser¹³. Det er for eksempel vanlig å høre usannsynlige utsagn fra barn i grove volds- og overgrepssaker. Det er viktig at du møter barnets fantasier i stedet for å avfeie dem, og lytter til følelsene knyttet til fortellingen.

Skam og skyld er vanlige følelser hos mennesker utsatt for overgrep. Dette gjelder også barn. Og i likhet med voksne, kan også barn ha komplekse og sammensatte opplevelser av skam og skyld. Forskning tyder på at skyld og skam har stor betydning for utvikling av psykiske problemer i etterkant av overgrep og annen vold¹⁴.

Derfor er det viktig å snakke med barn om skam og skyld, med sikte på å redusere disse følelsene. Taushet om overgrepet kan forsterke barnets følelse av å være annerledes, og øke følelser av skam og skyld¹⁵.

Skyldspørsmål bør adresseres direkte med barnet og tidlig i kontakten¹⁶. Barn kan ta på seg skyld for overgrepet, som en overlevelsesstrategi. Å ta på seg hele eller deler av skylden, er en måte å unngå skam på. Skam kjennes gjerne verre enn skyld fordi skam oppleves som knyttet til identitet mens skyld er knyttet til handling. Vi kjenner skyld over noe vi har gjort, men skammer oss over hva (vi tror) det gjør oss til. Ved å insistere på å plassere skylden hos (den voksne) overgriperen, kan voksne gjøre vondt verre og utsette barnet for flere påkjenninger:

«Å akseptere barnet som et helt menneske betyr at vi også må akseptere følelser som ‘ikke skulle vært der’, følelser som ikke samsvarer med det læreboka sier at misbrukte barn bør føle. Ved å nekte å forholde oss til disse følelsene, ved å feie dem bort med lettvinte utsagn som ‘det er den voksne som har gjort noe galt, ikke du’, splitter vi opp barnets subjektive virkelighet – barnet selv – i viktig og uviktig, positivt og negativt, virkelig og innbilt. Som overgriperen er vi ikke interessert i barnet som hel person, men bare i deler som har interesse ut fra vårt eget perspektiv, som seksualobjekt i det ene tilfellet og som behandlingsobjekt i det andre¹⁷».

Når overgriper er en person som står barnet nær, kan det å plassere skylden for sterkt hos overgriper bidra til å forsterke barnets egen skyldfølelse. Dette er fordi barnets identitet er knyttet til personen som kritiseres, og barnet kan derfor kjenne seg angrepet selv.¹⁸ Ansatte kan unngå dette ved å markere forskjell på intensjon og handling, og vise forståelse for barnets sammensatte relasjon til overgriperen.

Det kan være nyttig for den voksne fagpersonen å ha med seg at barns forståelser av skam og skyld også er knyttet til deres utviklingsnivå.

I alderen 4 til 8 år begynner barnet å utvikle en sterk regel- og konsekvensmoral. Utfra denne moralen kan barnet føle skyldfølelse «og føle seg sterkt fanget av erfaringer som det tror det kan tillegges skyld for, uten at situasjonen forstås slik i et voksent perspektiv¹⁹».

Barnet er troendes til å attribuere skyld til seg selv for all samhandling det involverer seg i, uavhengig av tvang eller manipulasjon. Dermed kan de også føle skam når handlinger de har vært involvert i, det være seg frivillig eller ikke, blir eksponert. I samtaler med barn om seksuelle overgrep, vil det derfor ofte være nyttig å skille mellom skyld og ansvar: «Barnets erfaring som medskyldig i det som skjedde, kan ikke benektes fordi det er å benekte en opplevelse, men ansvaret for at hendelsen utviklet seg, kan legges til de voksne²⁰».

I alderen 8 til 12 år får barnet en økt forståelse av sammenhenger og hendelser som uavhengige av seg selv. Til forskjell fra de yngre barna, blir de «ikke like lett dratt inn i skyldspiraler som er urimelige sett fra en voksen vinkel²¹». De utvikler også en forståelse av intensjonalitet i moralske spørsmål. Et barn som har gjort noe galt, kan gå fra å si «Det var ikke meg» til «Jeg mente det ikke».

Som voksne vil vi kanskje tro at dette gjør spørsmål om skam og skyld lettere for barn i denne aldersgruppen. Slik er det ikke nødvendigvis. Barnets nye forståelse av intensjonalitet kompliserer skyldspørsmål, fordi barnet kan forstå egen nysgjerrighet og oppsøking av en situasjon som intensjon. Dette i tur kan resultere i et økt skamtrykk.

Det er ikke før i ungdomsalderen at barn klarer å skille intensjon og ansvar, og skylde kan plasseres mer i en voksen moralsk forståesle²².

Barn, ikke minst utrygge barn, trenger bekreftelse. Barn utsatt for overgrep trenger også å få sin opplevelse bekreftet.

En retningslinje er at den anerkjennende bekreftelsen skal være understøttende, ikke overskyggende²³. For sterk bekreftelse tar fokus vekk fra tema og kan føre til prestasjonspress. Bekreftelse i form av ros kan for eksempelfort oppfattes av barnet som en evaluering av dem selv eller deres bidrag i samtalen. Et alternativ til rosende kommentarer som «Nå var du flink!», er å oppsummere hva barnet har fortalt deg i denne samtalen²⁴. Oppsummering kan fungere som et tegn på respekt for barnet og at du tar dem seriøst. Samtidig gir oppsummeringen også en bekreftelse av deres opplevelse.

Bekreftelse kan ta mange former. Eksempelvis kan du som voksen fagperson bygge relasjon med barnet ved å bekrefte identitetsmarkører, slik som ytre kjennetegn, sosiale forhold, erfaringer og symboler (f.eks. en fotball T-skjorte barnet har på seg eller referanse til nabolaget de bor i). Du kan også etablere nye identitetsmarkører for barnet ved å sette vanskelige opplevelser inn i en ny ramme der de også gir assosiasjoner til ferdighet og mestring.

Videre bør fortellingen som utvikles i samtalen, avsluttes med et element av mestring, utvikling eller verdighet. Voksne har en tendens til å beskrive mestring for barnet som noe de «klarer selv²⁵». Like viktig er det å gi en beskrivelse av hva barnet klarer ved hjelp av eller sammen med andre. Påpeking av at barnet har noen som tar vare på dem og gir dem omsorg, kan også bidra til opplevelse av trygghet og god selvfølelse, ved at barnet ser de har betydning for andre.

Ofte kan det være nødvendig å møte barnet annerledes enn hva de selv inviterer til. Dette gjøres ved å nøytralt bekrefte, men ikke understøtte eller oppmuntre denne fortellingen videre. Uhensiktsmessige dialogmønstre er hyppigere hos barn som har levd med vansker og belastninger lenge²⁶.