Tilpasset tilbud for flerkulturelle brukere

Tilbud til flerkulturelle brukere 

I den faglige plattformen fremgår det at sentrene skal ha et tilpasset tilbud til flerkulturelle brukere. Vi vet at etniske minoriteter bruker sentertilbudet i mindre grad enn etniske nordmenn. Regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017 - 2021) slår fast at det er behov for økt innsats for å gjøre sentrenes tilbud godt kjent i innvandrerbefolkningen 1. Vi har utviklet denne veilederen for å støtte sentrenes arbeid for personer med innvandrerbakgrunn og andre flerkulturelle brukere, inkludert den samiske urbefolkningen og nasjonale minoriteter.

Fremmedspraklig

Hva mener vi med flerkulturelle?

Norge er et mangfoldig samfunn med innbyggere med ulik kulturell tilhørighet og bakgrunn. Majoritetsbefolkningen er etniske nordmenn, men en betydelig andel av befolkningen i dag er flerkulturelle.

Begrepet flerkulturelle er i denne sammenheng en samlebetegnelse på personer som har tilhørighet til en eller flere kulturer i tillegg til den norske. Flerkulturelle brukere omfatter da urfolk, nasjonale minoriteter, personer med innvandrerbakgrunn, personer med blandet etnisitet og andre som av ulike grunner identifiserer seg med mer enn én kultur.

Innimellom bruker vi også begrepene etnisk minoritet, da for å synliggjøre maktforhold mellom minoriteten (mindretallet) og majoriteten (flertallet) basert på kultur, rase, landbakgrunn eller språk.

Samer har status som urfolk i Norge. Dette innebærer at samer har rett til å sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, på lik linje med den norske befolkningen2. Jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og romanifolk har status som nasjonale minoriteter, med århundrelang tilknytning til Norge. Disse gruppene har rett til særlig tilrettelegging for å bevare og videreutvikle sin kultur, identitet og språk.

Mer enn 1 av 6 personer i Norge har innvandrerbakgrunn, per 20183. Personer med innvandrerbakgrunn inkluderer personer som selv har innvandret og norskfødte med innvandrerforeldre. De vanligste formene for innvandring er arbeidsinnvandring og familiegjenforening. Andre årsaker til innvandring er flukt og utdanning.

Flerkulturelle brukere er en sammensatt gruppe uten gitte fellestrekk. Deres opplevelser og erfaringer vil påvirkes av mange faktorer, inkludert nasjonalitet og landbakgrunn, botid i Norge, religion, hudfarge, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, sosial klasse og utdanningsnivå, seksuell orientering og funksjonsevne. Det er ikke gitt at behovene til en overgrepsutsatt med flerkulturell bakgrunn vil skille seg fra behovene til en hvit, etnisk nordmann. Vi anbefaler derfor en kultursensitiv tilnærming til arbeidet med alle overgrepsutsatte.

Hva innebærer et tilpasset tilbud?

For å nå målet om et likeverdig tilbud til flerkulturelle brukere, kreves det at man har et tilpasset tilbud som inkluderer alle uansett etnisk, kulturell eller religiøs tilhørighet. Et tilpasset tilbud til flerkulturelle innebærer blant annet å forstå kulturelle kontekster, å forebygge mot diskriminering og utadrettet arbeid.

Å forstå kulturelle kontekster

Å peke på særtrekk ved overgrepserfaringer og hjelpebehov blant flerkulturelle som gruppe, kan være problematisk. Da slike særtrekk aldri vil gjelde alle og kunnskap om slik tematikk kan bli til skylapper som gjør at vi mistolker den enkeltes situasjon og behov.

Likhetstrekkene i overgrepserfaringer vil oftest være større enn forskjellene, uavhengig av etnisitet og kulturell tilhørighet. Opplevelse av tillitsbrudd, maktmisbruk og krenkelse, og reaksjoner som skam og skyld vil være felles for de fleste. Ansatte ved sentrene har god kunnskap om vanlige reaksjoner etter overgrep og traumebasert omsorg. Denne kunnskapen er det aller viktigste som sentrene har å tilby i møte med flerkulturelle og alle andre brukere.

Forskning og erfaring tilsier likevel at brukere kan vektlegge ulike forhold ved overgrepet, basert på kulturell kontekst4. Kulturelle faktorer kan påvirke bearbeidelse av overgrep, og hvorvidt og hos hvem man søker hjelp. Intervjuer med hjelpere om overgrep mot barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn, har vist en tendens blant hjelpere til å ville bagatellisere forskjeller. Men det kan være av stor helsemessig betydning at hjelpere evner å se kulturelle forskjeller og tilpasse seg disse etter behov.

I en intervjustudie fortalte overgrepsutsatte med flerkulturell bakgrunn at de opplevde det som viktig at hjelpere forstod deres kulturelle, religiøse og etniske kontekst. I tillegg til at hjelpere hadde en forståelse av rasisme og etnisk diskriminering5. For å kunne gi et likeverdig tilbud, trenger du som hjelper derfor å ha noe kunnskap om potensielle forskjeller eller særtrekk i overgrepsutsattes opplevelser, inkludert opplevde hindre for å søke hjelp. Disse barrierene kan være personlige og knyttet til den utsattes gruppetilhørighet og minoritetsmiljø, eller de kan være strukturelle og knyttet til hvordan hjelpetilbudet er organisert og hvilken kompetanse de ansatte har.

Forebygge mot diskriminering

Sentre som har sosiale tilbud, innomstikk og/eller gruppetilbud bør tenke gjennom hvordan de best kan skape trygge og inkluderende rom. Frykt for diskriminering kan hindre utsatte fra å oppsøke hjelp og bruke sentertilbudet.

  • Retningslinjer. Sentrene bør ha klare retningslinjer for hvordan diskriminering mellom brukere, eller mellom brukere og ansatte, skal møtes. Inkludert håndtering av kontrete situasjoner og konsekvenser ved vedvarende diskriminering eller trakassering. Retningslinjene skal håndheves.

 

  • Synliggjøring. Etiske retningslinjer eller «leveregler» bør være synlige på senteret, og tilgjengelige på sentrenes nettsider. Retningslinjer kan henges på oppslagstavler, rammes inn eller legges tilgjengelig på bord i stue eller gang/venterom.

 

  • Inkluderende språk. Alle ansatte har et ansvar for å bruke et inkluderende språk og modellere retningslinjene. Ansatte bør øve seg på å møte upassende utsagn på en tydelig og konstruktiv måte. Enkle eksempler på dette er: «Her er alle velkomne …» eller «Her viser vi respekt for alle …».

 

  • Tilstedeværelse. Større sentre kan ha egne miljøarbeidere tilstede i stue og sosiale tilbud, og gi disse et særlig ansvar for gruppedynamikk og trygge rom. Et annet mulig tiltak er å gi alle som bruker stue eller fellesrom en kontaktperson blant de ansatte, som introduserer brukeren til stuetilbudet og forklarer regler for bruk av stua.

 

  • Veiledning. Ansatte bør gis jevnlig mulighet til å ta opp situasjoner man har opplevd som vanskelige i ansattveiledning.

 

 

Utadrettet virksomhet

Ifølge retningslinjene fra Bufdir innebærer et tilpasset tilbud blant annet å synliggjøre tilbudet gjennom egnet informasjonsmateriell rettet mot brukergruppen og gjennom samarbeid med relevante organisasjoner og miljøer6. Dette framgår også av sentrenes felles faglige plattform. Utadrettet arbeid innebærer:

 

  • Spredning av kunnskap. Sentrene skal bidra til at flerkulturelle, etniske minoriteter, innvandrere, urbefolkning og nasjonale minoriteter vet hva seksuelle overgrep er, kjenner sine rettigheter og vet om sentertilbudet.

 

  • Tilpassing av tilbud. Tilbudet skal være tilpasset både fysisk og digitalt, og i øvrig kommunikasjon for å gjøre det tilgjengelig for alle. Informasjon bør være tilgjengelig på ulike språk og i ulike format.

 

  • Opplysningsarbeid. Sentrene skal drive opplysningsarbeid for å bryte ned tabuer, myter og fordommer knyttet til kultur, etnisitet og seksuelle overgrep.

 

  • Synliggjøring. Synliggjør og presiser at tilbudet er åpent for flerkulturelle brukere. Det innebærer også å synliggjøre hva senteret har av muligheter for tilrettelegging (universell utforming, tolk, tilbud til barn, osv).

 

  • Forberedende arbeid. Forbered forsamlingen på forhånd - hvem skal komme, hva skal vi snakke om, hvorfor?

 

  • Formidling. Tydeliggjør at dette er allmenn informasjon som er viktig for alle i Norge å få. Det er ikke rettet spesifikt mot en gruppe. Formidle informasjonen på en måte som ikke er stigmatiserende. Seksuelle overgrep skjer i alle kulturer, samfunnslag, osv.

 

  • Budskap. Fokuser på menneskerettigheter og lovverk. Informer om den enkelte sine rettigheter. Informer om hjelpeapparatet - hvordan får du hjelp? Hva slags hjelp kan du få?

 

  • Samarbeid. Undersøk muligheten for å trekke inn lokale organisasjoner i samarbeidet.

 

  • Arenaer. Skoler, helsestasjoner, ungdomsklubber, mottak, organisasjoner, trossamfunn, idrettslag, Ung.no, Forandringsfabrikken, o.l.

 

  • Informasjonsbrosjyrer. Ha informasjonsbrosjyrer på flere språk og i papirversjon der hvor folk er. Ikke alle har tilgang på digitale plattformer.

Kultursensitivitet

Kultursensitivitet som metode har mange likhetstrekk med selvhjelpsprinsippet som ligger til grunn for sentrenes arbeid. I hjelp-til-selvhjelp vektlegges brukernes opplevelse av egen situasjon, og hjelperne søker å aktivisere brukernes egne ressurser for mestring7. Denne tilnærmingen gir et godt utgangpunkt for kultursensitiv kommunikasjon. Kultursensitivitet i hjelpearbeid handler kort sagt om å være seg bevisst kulturelle likheter og forskjeller mellom bruker og hjelper, og aktivt jobbe for å forstå egne og andre personers utgangspunkt og livsverden8.

Hva er kultursensitivitet?

Vi er alle bærere av kultur. Kulturene vi bærer med oss påvirker vår virkelighetsforståelse og kommunikasjon, og dermed møtet med andre mennesker. For å bruke kultursensitivitet, trenger vi først en felles forståelse av begrepet kultur. Kultur er ikke absolutt, men noe som stadig er i endring. Vi kan forstå kultur som «de kunnskaper, verdier og handlingsmønstre mennesker tilegner seg som medlemmer av samfunn9».

Når vi legger en slik bred forståelse til grunn, handler kultur om sosiale så vel som geografiske eller etniske skillelinjer. Kultursensitivitet er derfor like relevant og viktig i møte med personer med samme etniske bakgrunn som deg selv, som i møte med personer med en annen etnisitet. Kultursensitivitet handler likevel ikke om å skaffe seg detaljert kunnskap om ulike etniske grupper, språk, land eller religioner. Slik kunnskap, ofte kalt kulturkompetanse, kan likevel være nyttig i gitte situasjoner. For eksempel er det en fordel at ansatte som jobber i samiske forvaltningsområder har kunnskap om samisk kultur og historie.

Når vi her snakker om kultursensitivitet, mener vi en åpen og nysgjerrig tilnærming til hvordan ulike kulturelle faktorer kan påvirke menneskers erfaringer og behov. Kultursensitivitet er med andre ord en metode for å avdekke det vi trenger å forstå, om brukeren og deres situasjon, for å yte god hjelp: «Det er først gjennom samtaler og observasjoner av den enkelte pasient at vi kan skaffe oss bilde av hvordan akkurat denne pasienten tolker og lever med sin kultur (…) hva vi trenger å lære om hverandre, og hva vi kan bruke som felles utgangspunkt for samhandling10».

Kultursensitivitet handler også om å vende blikket mot oss selv og egen praksis11. Det er lett at fokuset vårt som hjelpere blir på brukeren og det vi forstår som brukerens utfordringer. Men disse utfordringene kan og bør snus på hodet, og hjelpe oss med å forstå våre egne utfordringer, eller strukturelle problemer. Kanskje er ikke problemet brukerens lave norskkunnskaper, men at senteret mangler klare rutiner for bruk av tolk?

Kultursensitiv kommunikasjon

Særlig tre prinsipper trekkes frem for kultursensitiv kommunikasjon i hjelpearbeid: gjensidig presentasjon, motvirkning av etnosentrisme, og løpende refleksjon rundt egen praksis12.

Tips til hjelpere

Denne listen er ment som en huskeliste til deg som hjelper. En liste det er lurt å gå gjennom med jevne mellomrom for å friske opp og reflektere over egen praksis.

Kunnskap om overgrep og flerkulturelle

Omfang og forekomst

Den norske forskningen på overgrepserfaringer blant flerkulturelle er mangelfull, både når det gjelder forekomsttall og erfaringer med hjelpetilbud.

En nasjonal studie om vold og overgrep mot barn og unge viser at risikoen for grov seksuell vold er lavere blant unge med utenlandsfødte foreldre, og lavest for unge med foreldre fra ikke-vestlige land[1]. Studien viser derimot at dårlig økonomi i familien og høy rusfrekvens er koplet til høyere risiko for grov seksuell vold.

Liknende funn finner vi i en nasjonal omfangsundersøkelse om vold og voldtekt fra 2014[2]. Undersøkelsen viser små forskjeller i overgrepsforekomst mellom respondenter med vestlig og ikke-vestlig bakgrunn. Studien viser likevel at det var en liten tendens til at flere med ikke-vestlig bakgrunn rapporterte om seksuelle overgrep i form av seksuell kontakt før fylte 13 år, voldtekt ved bruk av makt eller trusler og seksuell kontakt ved bevisstløs eller beruset tilstand[3].

To tidligere spørreundersøkelser om overgrep og seksuell vold blant ungdom fant noe høyere forekomst av overgrepserfaringer blant ikke-vestlige innvandrergutter enn etnisk norske gutter[4]. Dette skiller seg fra tallene for jenter som viser små forskjeller i overgrepserfaringer blant innvandrerjenter og etnisk norske jenter[5]. Undersøkelsene hadde imidlertid en svært lav andel respondenter med innvandrerbakgrunn og forekomsttallene for denne gruppen er derfor mer usikre enn for befolkningen som helhet[6].

I en levekårsundersøkelse gjennomført i multietniske områder i Midt- og Nord-Norge rapporterte derimot samiske kvinner høyere utsatthet for seksuell vold enn ikke-samiske kvinner[7]. 1 av 5 samiske kvinner (21,8%) oppga å ha blitt utsatt for seksuell vold, mot 1 av 6 (15,6%) ikke-samiske kvinner. For samiske menn ble det ikke rapportert høyere utsatthet enn blant ikke-samiske menn. Studien viste også at sammenhengen mellom etnisitet og vold var sterkere i områder hvor samer var i minoritet[8].

En oppfølgende undersøkelse om overgrep mot barn og unge, basert på tall fra Oslo, finner vi at omstendighetene rundt overgrep mot barn med og uten innvandrerbakgrunn var overveiende like[9]. Studien fant imidlertid forskjeller i hjelpesøking og bruk av tilbud. Barn med innvandrerbakgrunn var noe underrepresentert som brukere av tilbudet ved Statens Barnehus i Oslo, Overgrepsmottaket og Oslo universitetssykehus.

Den samme studien viste noen forskjeller blant personer som hadde blitt utsatt i barndommen. Det var en høyere andel ikke-vestlige enn vestlige utsatte, som aldri hadde fortalt noen om overgrepet[10]. Ikke-vestlige overgrepsutsatte rapporterte også om signifikant mer skyld og skam i etterkant av overgrepet, sammenliknet med de vestlige utsatte.

 

Over- og underrepresentert

En rapport basert på intervjuer med helsesykepleiere, ansatte i barnevernet og fagpersoner på minoritetsfeltet, viser at overgrep mot barn med etnisk minoritetsbakgrunn avdekkes i lavere grad enn overgrep mot etnisk norske barn[11]. Rapporten peker på flere hindre for avdekking, inkludert lav kultursensitivitet i deler av hjelpeapparatet.

Liknende funn finner vi i en studie om seksuelle overgrep blant samiske[12]. Der kom det fram at ansatte i hjelpeapparatet og politi var av den oppfatning at personer med samisk tilknytning er mer tilbakeholdne med tanke på å søke hjelp, og at hjelpeapparatet derfor i mindre grad turte å spørre samiske om vold og overgrep.

I en studie om hjelpetilbud i Oslo fant de derimot at dobbelt så mange ikke-vestlige gutter ble henvist til medisinsk undersøkelse ved Barnehuset og sykehuset sammenlignet med vestlige gutter[13]. Studien peker på at forskjellene kan være knyttet til hvilke instanser og hjelpetilbud de unge benyttet. Skole, barnehage, helsepersonell og barnevern fattet i større grad mistanke om seksuelle overgrep når det gjaldt ikke-vestlige barn, mens politiet oftere var henvisende instans for vestlige barn[14].

Overgrep blant samiske

Samer er urbefolkning i Norge og har en særlig rett til språklig og kulturelt tilpassede helse- og sosialtjenester15. Det finnes likevel forskning som peker på en rekke svakheter i hjelpeapparatet for samer utsatt for overgrep16:

Risikofaktorer og barrierer for hjelp

Som tidligere nevnt, vil elementene i en overgrepssituasjon som oftest være grunnleggende like, uavhengig av den utsattes bakgrunn eller identitet. Å peke på særtrekk ved overgrepserfaringer og hjelpebehov, basert på menneskers etnisitet, kulturelle bakgrunn eller nasjonalitet, kan være veldig problematisk. Utfordringene vil aldri gjelde alle og kunnskap om slik tematikk kan bli til skylapper som gjør at vi mistolker den enkeltes situasjon og behov.

Forskning og erfaring tilsier likevel at det for noen flerkulturelle brukere vil være særskilte aspekter ved overgrepssituasjonen som vil kreve ekstra bearbeiding eller tilpasset hjelp. Kulturell og etnisk bakgrunn kan påvirke den utsattes bearbeidelse av overgrepet, og hvorvidt og hos hvem man søker hjelp.

For å kunne gi et likeverdig tilbud, trenger du som hjelper å ha noe kunnskap om potensielle forskjeller eller særtrekk i overgrepsutsattes opplevelser, inkludert opplevde hindre for å søke hjelp. Disse barrierene kan være personlige, knyttet til den utsatte og deres gruppetilhørighet eller minoritetsmiljø. De kan også være strukturelle, knyttet til hvordan hjelpetilbudet er organisert og hvilken kompetanse de ansatte har.

Risikofaktorer

Barrierer for å søke hjelp

Personer med flerkulturell bakgrunn bruker generelt helse- og hjelpetilbudene i mindre grad enn majoritetsbefolkningen. Her en noen av bakgrunnene for dette.

Utfordringer i hjelpeapparatet

Til tross for at hjelpeapparatet skal være til for alle møter flerkulturelle personer ofter utfordringer i møte med hjelpere systemet enn majoritetsbefolkningen.

Forslag til tiltak

Under følger forslag til tiltak sentrene kan implementere for et mer likeverdig tilbud. Tiltakene er delt inn i tre kategorier:

Bruk av tolk

Sentrene møter mennesker i en sårbar og vanskelig situasjon. Psykisk stress og traumereaksjoner kan påvirke en persons språkkompetanse. Samtidig kan kommunikasjonsvansker bli en ekstra stressfaktor for brukeren, i en allerede krevende samtale. Senterne bør derfor ha en lav terskel for bruk av tolk.

Sentrene har ikke en lovpålagt plikt til bruk av tolk, ettersom tilbudet ikke er en offentlig tjeneste. Bruk av tolk ved behov er likevel viktig i et menneskerettighetsperspektiv og for å nå målet om et likeverdig tilbud til alle utsatte.

Språk og traumatiske opplevelser

I møte med minoritetsspråklige brukere, eller personer som har norsk som ett av flere språk, er det fint å være oppmerksom på følgende53:

 

  • Morsmål. Å få snakke på eget morsmål kan være tryggende i en sårbar situasjon.

 

  • Redsel og sykdom. Språkkompetanse kan synke når mennesker er redde eller syke. Dette innebærer at brukere som til vanlig behersker norsk godt, kan få vanskeligheter med å kommunisere på norsk i en krisesituasjon eller under traumebearbeiding.

 

  • Bergrepsbruk. Å prate om overgrep er for de fleste ikke hverdagstale. I tillegg kan språk og begreper knyttet til kropp og seksualitet være svært forskjellige fra språk til språk, og fra kultur til kultur. En flerspråklig bruker kan derfor foretrekke et språk over et annet, når hen skal fortelle om overgrepserfaringer. Det foretrukne språket er ikke nødvendigvis morsmålet eller språket man behersker best.

 

  • Språkkunnskaper. Manglende norskkunnskaper kan for enkelte være en kilde til skam, sorg eller frustrasjon. Ved å bruke tolk kan man redusere stress og gyldiggjøre brukerens morsmål.

 

  • Relasjonsbygging. Tolkesamtalen kan likevel oppleves som såpass krevende for den utsatte at det blir vanskelig å fortelle. Den ansatte bør være forberedt på at det kan ta lengre tid å bygge en god relasjon.

Retningslinjer for bestilling av tolk

Det er ulike måter å bestille tolk på. Noen virksomheter eller kommuner har interne formidlingsenheter eller en rammeavtale med en leverandør av tolketjenester54.

Det aller viktigste er å bruke en kvalifisert tolk. Du finner oversikt over kvalifiserte tolker i Nasjonalt tolkeregister. Du kan bestille tolking ved å ta direkte kontakt med tolker oppført i registeret. Om du bestiller tolk via en leverandør, bør du alltid sjekke tolkens kvalifikasjoner i registeret. Mange leverandører bruker ufaglærte tolker.

Sentrene bør alltid bruke kvalifisert tolk. Samtaler om overgrep krever at tolken har høy språkkompetanse, for å formidle nyansene i brukerens historie og i de ansattes veiledning. I tillegg kan ufaglærte tolker mangle innsikt i de yrkesetiske retningslinjene for tolking og hva taushetsplikten innebærer. At taushetsplikten ivaretas, er svært viktig for brukerne av sentertilbudet.

For å sikre at taushetsplikten ivaretas bør tolken signere egen taushetserklæring ved senteret.

Forberedelse til tolkesamtalen

En vellykket tolkesamtale krever forberedelser. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har utviklet retningslinjer for hvordan du best kan forberede deg til tolkesamtalen og hva du bør tenke på underveis i samtalen. Les mer her.

Det finnes også kurs i bruk av tolk, som du kan ta for å bli tryggere på hvordan du forbereder deg til og gjennomfører en tolkesamtale. Disse finner du informasjon om på IMDis nettsider og under.

Vi har laget en egen liste med tips til tolkesamtalen, rettet mot deg som jobber med overgrepsutsatte og deres pårørende. Der finner du både generelle råd for tolkesamtaler og særskilte ting å ta hensyn til i samtaler om overgrep.

Tips til samtaler med tolk

Dette er en liste over viktige punkter det er lurt å gå gjennom før man bruker tolk for første gang eller dersom det er lenge siden sist.

Lover og regelverk

I tillegg til Straffelovens Kapittel 26 om seksuallovbrudd finnes det rettighetserklæringer og lovverk som kan være nyttige å vite om i møte med flerkulturelle brukere.

Menneskerettigheter

Lover og regelverk

Ressurser og kildehenvisninger

Anbefalte ressurser

Organisasjoner og fagmiljøer

Kilder

Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). 2016. Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021). Prop. 12 S (2016-2017). Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/f53d8d6717d84613b9f0fc87deab516f/no/pdfs/prp201620170012000dddpdfs.pdf

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). 2017. Tvangsekteskap. Hentet fra https://bufdir.no/vold/Tvangsekteskap_og_aresrelatert_vold/Kunnskap_og_ressurser/Tvangsekteskap/

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). 2018a. Kunnskap om og holdninger til vold i befolkningen. Rapport.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). 2018b. Veileder til Rundskriv 10/2018. Statlig tilskudd til sentre mot incest og seksuelle overgrep og ressurssentre mot voldtekt.

Bendixen, Mons og Leif Edward Ottesen Kennair. 2014. Resultater fra prosjekt Seksuell helse og trakassering i videregående opplæring 2013-2014. Psykologisk Institutt, NTNU.

Bredal, Anna. 2009. «Barnevernet og minoritetsjenters opprør: Mellom det generelle og det spesielle» i K. Eide, N. A. Qureshi, M. Rugkåsa og H. Vike (red.). Over profesjonelle barrierer: Et minoritetsperspektiv på psykososialt arbeid med barn og unge. Oslo: Gyldendal.

Dunfjeld, Grethe og Snefrid Møllersen. 2010. «Utvikling av et likeverdig psykisk helsevern til den samiske befolkninga i sørsamisk område. Erfaringer fra reiser i sørsamisk område» (s. 203 – 222). I Silviken, A. & Stordahl, V. (red.). Samisk psykisk helsevern: Nye landskap, kjente steder og skjulte utfordringer. ČalliidLágádus: Kárášjohka - Karasjok.

Fjelltun, Aud-Mari Sohini. 2016. Vold og seksuelle overgrep i minoritetsetniske familier. NKVTS Nord. Hentet fra https://docplayer.me/7905293-Vold-og-seksuelle-overgrep-i-minoritetsetniske-familier-aud-mari-sohini-fjelltun-sykepleier-phd-fagteam-flyktninghelse-rvts-nord.html

FMSO. 2018. Faglig Plattform. Hentet fra https://fmso.no/faglig-plattform/

Eggebø, Helga, Elisabeth Stubberud og Henrik Karlstrøm. 2018. Levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn i Norge. Rapport 9/18. Bodø: Nordlandsforskning.

Eriksen, Astrid M.A., Ketil Lenert Hansen, Cecilie Javo og Berit Schei. 2015. «Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study”. I Scandinavian Journal of Public Health 43: 588–596. doi: 10.1177/1403494815585936

Gerhardsen, E. 2010a. «Hvorfor blir det så vanskelig å fortelle om vold og seksuelle overgrep? Erfaringer fra behandling av barn og unge i samiske miljøer», s. 123- 149. I Silviken, A. & Stordahl, V. (red.). Samisk psykisk helsevern: Nye landskap, kjente steder og skjulte utfordringer.ČalliidLágádus: Kárášjohka - Karasjok.

Gerhardsen, Elisabeth. 2010b. «’Jeg skjønner meg ikke på dem’ - Om kulturelle faktorer i kommunikasjon» (s. 69 - 82). I Silviken, A. & Stordahl, V. (red.). Samisk psykisk helsevern: Nye landskap, kjente steder og skjulte utfordringer. ČalliidLágádus: Kárášjohka - Karasjok.

Gerhardsen, Elisabeth. 2017. Å snakke om det skammelige. Kulturelt perspektiv på å fortelle om overgrep, med fokus på det samiske. Samisk nasjonal kompetansetjeneste - psykisk helsevern og rus (SANKS). Videoforedrag: https://finnmarkssykehuset.no/fag-og-forskning/sanks/videoforedrag-fra-sanks/elisabeth-gerhardsen-a-snakke-om-det-skammelige

Grunnloven. 1814. Kongeriket Noregs grunnlov. LOV-1814-05-17. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17-nn#KAPITTEL_5

Hansen, Ketil Lenert. 2012. «Samehets, fordommer og helse», s. 71-79. I Jentoft, S., Nergård J.-I. & Røvik, K. A. (red.). Hvor går Nord-Norge? Et institusjonelt perspektiv på folk og landsdel. Bind 2. Orkana Akademisk: Stamsund.

Holthe, Mira Elise Glaser, Mona-Iren Hauge og Mia Cathrine Myhre. 2016. Seksuelle overgrep mot barn og unge med innvandrerbakgrunn: En undersøkelse av forekomst og erfaring i hjelpeinstansene. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Rapport 1/2016.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). 2018. https://www.imdi.no/tolk/

Kleiven, Tormod. 2004. Når den utsatte blir usynlig. Om seksuelle overgrep i kristne miljøer. Oslo: Luther forlag.

Lidén, Hilde og Cathrine Holst Salvesen. 2016. «De sa du må». Mindreåriges erfaringer med menneskehandel. Institutt for samfunnsforskning, Rapport 2016:09.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). 2018. www.ldo.no

Love, Gillian; De Michele, Grazia; Giakoumidaki, Christina; Herrera Sánchez, Eva; Lukera, Mary Frances; Cartei, Valentina. 2017. Improving access to sexual violence support for marginalised individuals: findings from the LGBT and BME communities. Policy Press.

Mossige, Svein og Kari Stefansen. 2016. Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007-2015. Nova-rapport nr. 5/16.

Mossige, Svein og Grete Dyb. 2009. Voldsutsatte barn og unge i Oslo. Forekomst og innsatsområder for forebygging. Nova-rapport 22/09. Hentet fra http://www.nova.no/asset/3978/1/3978_1.pdf

Magelssen, Ragnhild. 2007. Kultursensitivitet. Om å finne likhetene i forskjellene. 2.utg. Oslo: Cappelen Damm.

MiRA - ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn. 2015. Barnevern i et mangfoldig samfunn – en håndbok for interesserte. Oslo: MiRA-senteret.

Norbakken, E. 2012. Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer. Masteroppgave i diakoni. Oslo: Diakonhjemmet Høgskole.

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM). 2018. Vold og overgrep i samiske samfunn. Rapport.

NOU 2014:8. Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd.

Politiet. 2019. Hva er menneskehandel? Hentet fra https://www.politiet.no/rad/menneskehandel/hva-er-menneskehandel/

ProSentret. 2017. Mistanke og magefølelse. Hjelpeapparatet i Oslo sin kunnskap om enslige mindreåriges erfaringer med salg/bytte av sex. Oslo: ProSentret. Rapport.

Redd Barna. 2015. «Hvis du ikke spør, klarer jeg ikke fortelle»: Utfordringer ved avdekking av seksuelle overgrep mot barn i minoritetsfamilier. Redd Barna. Rapport.

Reform og FMSO. 2017. Ser vi gutta? Gutter og menn utsatt for seksuelle overgrep. Kunnskapsoversikt og 33 anbefalte tiltak. Rapport.

Regan, L., Coulter, M., Chantler, K., Davenport, R., & Green, L. 2012. Exploring the service and support needs of male, lesbian, gay, bi-sexual and transgendered and black and other minority ethnic victims of domestic and sexual violence. Report prepared for Home Office SRG/06/017. Bristol: University of Bristol.

Schou, Line, Grete Dyb og Sidsel Graff-Iversen. 2007. Voldsutsatt ungdom i Norge - resultater fra helseundersøkelser i seks fylker. Rapport 2007:8. Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Selvhjelp Norge. 2017. Selvhjelp.Hentet fra http://www.selvhjelp.no/no/Selvhjelp/

Skogøy, Elin. 2008. Arbeid med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn. Veileder, NKVTS. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Smette, Ingrid, Kari Stefansen og Jane Dullum. 2017. Sentrene mot incest og seksuelle overgrep. En evaluering av sentrenes arbeid og rammevilkår. Rapport 16/17. Oslo: NOVA.

Sommerfeldt, Marianne Buen, Mona-Iren Hauge og Carolina Øverlien. 2014. Minoritetsetniske barn og unge og vold i hjemmet. Utsatthet og sosialfaglig arbeid. Rapport 3/2014. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Statistisk sentralbyrå (SSB). 2018. www.ssb.no

Thoresen, S. og Hjemdal, O. K. 2014. Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. Rapport 1/2014. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Trane, Kristin. 2011. «Vi tåler å høre din historie». Prosjektrapport. Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) Sør-Trøndelag.

Tyldum, G., H. Lidén, M-L Skilbrei, C.F. Dalseng og K.T. Kindt. 2015. Ikke våre barn. Identifisering og oppfølging av mindreårige ofre for menneskehandel i Norge. Fafo-rapport 2015:45. Oslo: Fafo.

Utlendingsdirektoratet (UDI). 2019. Oppholdstillatelse for deg som har blitt mishandlet. Hentet fra https://www.udi.no/skal-soke/oppholdstillatelse-for-de-som-har-blitt-mishandlet/

Vrålstad, Signe og Kjersti Stabell Wiggen. 2017. Levekår blant innvandrere i Norge 2016. Rapport 2017/13. Oslo: Statistisk sentralbyrå (SSB).

Øverli, Ingvil Thallaug, Solveig Bergman og Ann-Kristin Finstad. 2017. «Om du tør å spørre, tør folk å svare» Hjelpeapparatets og politiets erfaringer med vold i nære relasjoner i samiske samfunn. Rapport 2/2017. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

  1. BLD 2016.
  2. Grunnloven 1814.
  3. Statistisk sentralbyrå 2018
  4. Redd Barna 2015.
  5. Regan m.fl. 2012.
  6. Bufdir 2018b.
  7. Selvhjelp Norge 2017
  8. Magelssen 2007
  9. Magelssen 2007
  10. Magelssen 2007
  11. Love m.fl. 2017
  12. Magelssen 2007
  13. Magelssen 2007
  14. Redd Barna 2015
  15. Øverli m.fl. 2017
  16. Redd Barna 2015, Holthe m.fl. 2016, NIM 2018, Øverli 2017, Gerhardsen 2010a og 2010b.

  17. Eriksen m. fl. 2015
  18. Eriksen m. fl. 2015
  19. Eriksen m. fl. 2015
  20. Gerhardsen 2010a, Norbakken 2012
  21. Holthe m.fl. 2017
  22. Gerhardsen 2017, Redd Barna 2015
  23. Gerhardsen 2017
  24. Sommerfeldt m.fl. 2014, Trane 2011
  25. Gerhardsen 2010a
  26. Norbakken 2011
  27. Kleiven 2004
  28. Norbakken 2011
  29. Gerhardsen 2017
  30. Gerhardsen 2017
  31. Redd Barna 2015
  32. Redd Barna 2015
  33. Holthe m. fl. 2017, Gerhardsen 2017, Kleiven 2004
  34. Gerhardsen 2017
  35. Informant i Gerhardsen 2017
  36. Redd Barna 2015, Gerhardsen 2017
  37. Gerhardsen 2017, Holthe m. fl. 2017, Love m.fl. 2017
  38. Gerhardsen 2017
  39. Redd Barna 2015
  40. Regan m.fl. 2012, Love m.fl. 2017
  41. Dunfjell og Møllersen 2010
  42. Smette m.fl. 2017, Holthe m.fl. 2016 og Redd Barna 2015
  43. Øverli m.fl. 2017, NIM 2018
  44. Vrålstad og Wiggen 2017, Hansen 2012, Eggebø m. fl. 2018
  45. Love m.fl. 2017, Hansen 2012
  46. Love m.fl. 2017, Hansen 2012
  47. Eggebø m.fl. 2018
  48. NOU 2014: 8
  49. Gerhardsen 2010a og 2010b, Øverli m. fl. 2017
  50. Gerhardsen 2010b
  51. Gerhardsen 2010a
  52. Øverli m. fl. 2017
  53. Magelssen 2007
  54. IMDi 2018
  55. FN-sambandet 2017
  56. FN-sambandet 2019b
  57. FN-sambandet 2019a
  58. Pasient- og brukerrettighetsloven 1999
  59. LDO 2019