Skip to content

Kunnskap om overgrep og flerkulturelle

Fremmedspraklig

Kunnskap om overgrep og flerkulturelle

Omfang og forekomst

Den norske forskningen på overgrepserfaringer blant flerkulturelle er mangelfull, både når det gjelder forekomsttall og erfaringer med hjelpetilbud.

En nasjonal studie om vold og overgrep mot barn og unge viser at risikoen for grov seksuell vold er lavere blant unge med utenlandsfødte foreldre, og lavest for unge med foreldre fra ikke-vestlige land[1]. Studien viser derimot at dårlig økonomi i familien og høy rusfrekvens er koplet til høyere risiko for grov seksuell vold.

Liknende funn finner vi i en nasjonal omfangsundersøkelse om vold og voldtekt fra 2014[2]. Undersøkelsen viser små forskjeller i overgrepsforekomst mellom respondenter med vestlig og ikke-vestlig bakgrunn. Studien viser likevel at det var en liten tendens til at flere med ikke-vestlig bakgrunn rapporterte om seksuelle overgrep i form av seksuell kontakt før fylte 13 år, voldtekt ved bruk av makt eller trusler og seksuell kontakt ved bevisstløs eller beruset tilstand[3].

To tidligere spørreundersøkelser om overgrep og seksuell vold blant ungdom fant noe høyere forekomst av overgrepserfaringer blant ikke-vestlige innvandrergutter enn etnisk norske gutter[4]. Dette skiller seg fra tallene for jenter som viser små forskjeller i overgrepserfaringer blant innvandrerjenter og etnisk norske jenter[5]. Undersøkelsene hadde imidlertid en svært lav andel respondenter med innvandrerbakgrunn og forekomsttallene for denne gruppen er derfor mer usikre enn for befolkningen som helhet[6].

I en levekårsundersøkelse gjennomført i multietniske områder i Midt- og Nord-Norge rapporterte derimot samiske kvinner høyere utsatthet for seksuell vold enn ikke-samiske kvinner[7]. 1 av 5 samiske kvinner (21,8%) oppga å ha blitt utsatt for seksuell vold, mot 1 av 6 (15,6%) ikke-samiske kvinner. For samiske menn ble det ikke rapportert høyere utsatthet enn blant ikke-samiske menn. Studien viste også at sammenhengen mellom etnisitet og vold var sterkere i områder hvor samer var i minoritet[8].

En oppfølgende undersøkelse om overgrep mot barn og unge, basert på tall fra Oslo, finner vi at omstendighetene rundt overgrep mot barn med og uten innvandrerbakgrunn var overveiende like[9]. Studien fant imidlertid forskjeller i hjelpesøking og bruk av tilbud. Barn med innvandrerbakgrunn var noe underrepresentert som brukere av tilbudet ved Statens Barnehus i Oslo, Overgrepsmottaket og Oslo universitetssykehus.

Den samme studien viste noen forskjeller blant personer som hadde blitt utsatt i barndommen. Det var en høyere andel ikke-vestlige enn vestlige utsatte, som aldri hadde fortalt noen om overgrepet[10]. Ikke-vestlige overgrepsutsatte rapporterte også om signifikant mer skyld og skam i etterkant av overgrepet, sammenliknet med de vestlige utsatte.

 

Over- og underrepresentert

En rapport basert på intervjuer med helsesykepleiere, ansatte i barnevernet og fagpersoner på minoritetsfeltet, viser at overgrep mot barn med etnisk minoritetsbakgrunn avdekkes i lavere grad enn overgrep mot etnisk norske barn[11]. Rapporten peker på flere hindre for avdekking, inkludert lav kultursensitivitet i deler av hjelpeapparatet.

Liknende funn finner vi i en studie om seksuelle overgrep blant samiske[12]. Der kom det fram at ansatte i hjelpeapparatet og politi var av den oppfatning at personer med samisk tilknytning er mer tilbakeholdne med tanke på å søke hjelp, og at hjelpeapparatet derfor i mindre grad turte å spørre samiske om vold og overgrep.

I en studie om hjelpetilbud i Oslo fant de derimot at dobbelt så mange ikke-vestlige gutter ble henvist til medisinsk undersøkelse ved Barnehuset og sykehuset sammenlignet med vestlige gutter[13]. Studien peker på at forskjellene kan være knyttet til hvilke instanser og hjelpetilbud de unge benyttet. Skole, barnehage, helsepersonell og barnevern fattet i større grad mistanke om seksuelle overgrep når det gjaldt ikke-vestlige barn, mens politiet oftere var henvisende instans for vestlige barn[14].

Overgrep blant samiske

Samer er urbefolkning i Norge og har en særlig rett til språklig og kulturelt tilpassede helse- og sosialtjenester1. Det finnes likevel forskning som peker på en rekke svakheter i hjelpeapparatet for samer utsatt for overgrep2:

  1. Øverli m.fl. 2017
  2. Redd Barna 2015, Holthe m.fl. 2016, NIM 2018, Øverli 2017, Gerhardsen 2010a og 2010b.

  3. Eriksen m. fl. 2015
  4. Eriksen m. fl. 2015
  5. Eriksen m. fl. 2015
  6. Gerhardsen 2010a, Norbakken 2012
  7. Holthe m.fl. 2017
  8. Gerhardsen 2017, Redd Barna 2015
  9. Gerhardsen 2017
  10. Sommerfeldt m.fl. 2014, Trane 2011
  11. Gerhardsen 2010a
  12. Norbakken 2011
  13. Kleiven 2004
  14. Norbakken 2011
  15. Gerhardsen 2017
  16. Gerhardsen 2017
  17. Redd Barna 2015
  18. Redd Barna 2015
  19. Holthe m. fl. 2017, Gerhardsen 2017, Kleiven 2004
  20. Gerhardsen 2017
  21. Informant i Gerhardsen 2017
  22. Redd Barna 2015, Gerhardsen 2017
  23. Gerhardsen 2017, Holthe m. fl. 2017, Love m.fl. 2017
  24. Gerhardsen 2017
  25. Redd Barna 2015
  26. Regan m.fl. 2012, Love m.fl. 2017
  27. Dunfjell og Møllersen 2010
  28. Smette m.fl. 2017, Holthe m.fl. 2016 og Redd Barna 2015
  29. Øverli m.fl. 2017, NIM 2018
  30. Vrålstad og Wiggen 2017, Hansen 2012, Eggebø m. fl. 2018
  31. Love m.fl. 2017, Hansen 2012
  32. Love m.fl. 2017, Hansen 2012
  33. Eggebø m.fl. 2018
  34. NOU 2014: 8
  35. Gerhardsen 2010a og 2010b, Øverli m. fl. 2017
  36. Gerhardsen 2010b
  37. Gerhardsen 2010a
  38. Øverli m. fl. 2017
Scroll To Top